 |
Kulturmiljø: Sunnfjord |
|
Sunnfjordområdet har mange og ulike typer fornminner samt at flere av vikingstidens sagahandlinger finner sted her. Strekningen har stor tidsdybde og kulturminnene viser til et aktivt kystområde med mye ferdsel. Fornminnene er nesten utelukkende å finne langs kysten og de to viktigste gruppene er helleristninger fra stein- og bronsealder og gravminner fra bronse- og jernalder.
Generelt er det få bosetningsspor fra steinalder (8000-1800 f.Kr.) langs Sognefjorden. Steinalderbosetning er hovedsakelig å finne langs kysten med boplasser tilknyttet strandsonen, ved strømmer og sund. Boplassene viser sammenhengende utnytting av kysten der steinalderens jeger- og sankergrupper levde i mobile samfunn som over tid utviklet seg til fast bosetning.
Helleristningsfeltet i Ausevik, fra yngre steinalder (4000 f.Kr.– 1800 f.Kr.), er et av Norges største med rundt 300 figurer. Ausevik har sammen med helleristningsfeltet på Vingen i Nordfjord angivelig vært et religiøst samlingssted for steinaldermennesker over et større område.
På Stavenesodden ligger det flere helleristninger fra bronsealder (1800 f.Kr.–500 f.Kr.). Et av motivene en vogn trukket av to hester, har en stilistisk art som bare er funnet to andre steder i Norden. Selve motivet har sin parallell til Middelhavet og viser vandring av ideer og motiver fra Skåne og fra Grekenland. Helleristningsfeltet på Stavenesodden er også uvanlig med at helleristninger og gravrøyser ligger på samme sted.
De mange gravhaugene og gravrøysene er bygget langs skipsleia og ligger således godt synlig fra sjøen. Gravminnene vitner om bosetning og stor aktivitet i området. Gravene ble under bronsealder lagt langt unna bosatte områder angivelig for å markere grenser og/eller av frykt av gjenferd. I jernalderen (500 f.Kr.–1066 e.Kr.) var holdningene omvendt. Gravene skulle fortsatt synes, men ble nå lagt nærme gårdene. Muligens skyldes dette for å få den dødes velvilje og beskyttelse. Sogn og Fjordane var under jernalderne en viktig ferdselsåre langs Norge og til resten av Europa. Under vikingtid (750 e.Kr.–1066 e.Kr.) var kysten og spesielt området rundt Sognefjorden et av mange sentrale områder for vikingenes aktivitet i Norge. Norges kongesagaer og islandske ættesagaer hentyder at Atløy var et politisk, administrativt og økonomisk sentrum i jernalder (500 f. Kr–1066 e. Kr), og vitner om et miljø som bød på til dels rike ressurser. Viktigst var antagelig havet mht. fiske, ferdsel og handel. Ikke minst var også nærheten til tinget på Gulen viktig. Atløyna ligger strategisk til med hensyn til nærhet til innland og til atlanterhavsøyene og kontroll av ferdsel nord og sydover langs kysten samt til Sognefjorden som var en hovedferdselsåre mellom Vest- og Østlandet. I det hele tatt var munningen av Sognefjorden i forhistorisk tid et knutepunkt i Norge. Atløyna kan ha vært et kongesete i begynnelsen av vikingtid. Under rikssamling kom to av Harald Hårfagres jarler, Håkon jarl og Atle jarl i Fjaler, til uenighet om styring av Sygnafylket med påfølgende sjøslag seg i mellom i Stavnesvåg på Fjaler. Dette stedet tolkes å være Stongfjorden. Etter slaget dro Atle til Atløyna. Etter rikssamlingen utvandret en rekke bønder fra Norge. Fra området rundt Sognefjorden slo utvandrerne seg hovedsakelig på atlanterhavsøyene med hovedvekt på Island. Utvandringen til Island begynte imidlertid før rikssamlingen, og Ingolv Arnarson fra Dalsfjorden er oppgitt å være den første landnåmsmannen. Kong Eirik Blodøks, Harald Hårfagres sønn, hadde angivelig en kongsgård på Atløy og en av hendelsene i sagaen om Egil Skallagrimsson fant sted her.
I historisk tid var samfunnet langs kysten preget av jordbruk, seterdrift og fiske. Gårdene ligger ved fjordarmer, langs vann og i korte daler som strekker seg inn i landet, enkelte få gårder ligger trukket tilbake i skogen. Samfunnet var preget av jordbruk, fiske, tømmer og sagbruk. Stølsdrift har i angivelig i flere hundre år vært fraværende. Dette skyldes antagelig at folk hadde større inntekter gjennom fiske og tømmer. Stølene var en viktig del av gårdsdriften da den ga grunnlag for større buskap da beite- og slåtteområdene kunne utvides. Kyrne ga overskudd av melkeprodukter til eget forbruk og til salg. Kysten er rik på fisk og inntil det 1900-tallet spilte fiske en vesentlig økonomi gjennom store deler av året. Sent på vinteren fisket de etter skreien som kom inn for å gyte. Dette skjedde på senvinteren da det var lite arbeid tilknyttet jordbruket. Sildefisket spilte også en viktig rolle og var delt i to bolker. Vårsildefiske fra januar og utover, og sommersildefisket fra august og september. På sommeren ble det fisket brosme, lange, hyse, sei, rødfisk og hummer. Fisken ble saltet i tønner og inntil 1900 ble den omsatt i byttehandel med jordbruksvarer. Fiskerne hadde en fellestur, med en større båt til høstmarkedene i Lærdal og Vik innerst i Sognefjorden. Etter 1900 opphørte markedsturene da handelsmenn begynte å kjøpe fisk mot kontanter. Tidligere erverv og ressurshenting har gitt seg utslag i dagens kulturminner ved naust, våningshus, løer, og støler. Ikke minst er dagens treløse lyngheilandskap et resultat av årtuseners hogst og beiting. På 1700-tallet ble det i begrenset omfang utvunnet koppermalm fra berget. I Grimelid var det gruvedrift i 1760 og i Sør-Dalen om lag samme tid. Under andre verdenskrig inngikk området som en del av Festung Norwegen. Dette forsvarsanlegget var en del av Det tredje rikets omfattende festningsanlegg Atlantikwall, som strakte seg fra Biscayabukta i syd til Finnmark i nord.
Rett etter 2. verdenskrig gjennomgikk samfunnet store endringer. Korndyrking og seterdrift opphørt fullstendig i tidsrommet 1920–1950. |
|
|
Tips en venn
Skriv ut