Kulturmiljø: Leikanger, Sogn og Fjordane

Leikanger er en av Sognefjordens bygder som er rikest på forhistoriske minner. Ut fra antall og størrelse på gravhauger, bautaer, arkeologiske funn og stedsnavn må stedet ha vært et politisk, administrativt og økonomisk sentrum i jernalder (500 f.Kr.–1066 e.Kr.). Det kan ikke utelukkes at Leikanger i begynnelsen av vikingtid var et kongesete og deretter gikk over til å bli et jarlesete.

Under jernalderne var Leikanger rikere enn andre vestlandsbygder. Grunnlaget for overskuddet er bygdas beliggenhet med solrike og fruktbare jordbruksområder samt store og frodige stølsområder, i forhold til andre bygder i Sogn, samt strategisk plassering langs Sognefjorden.

Stølen Orrasete inngår som et av Sogn og Fjordanes bidrag til nasjonalt viktig kulturlandskap i Norge. Orrasete har vært i bruk i 4000 år.

Sognefjorden ligger sentralt til med nære forbindelser til kysten og mellom Vest- og Østlandet. I tillegg var fjorden en hovedferdselsåre til atlanterhavsøyene og kontinentet og ga gode vilkår for oppdagelser, handel, hærferder og landnåm under vikingtiden. Funn av til sammen fem mannsgraver med våpen og en gjenstand fra Irland tyder på dette.

Leikanger har en stor tidsdybde. Tidligste arkeologiske materiale er steinøkser fra eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.). Arkeologiske utgravinger har avdekket bortimot 500 ulike strukturer tilknyttet bosetning og jordbruk fra 2000 f.Kr. til 1000 e.Kr. Bygden kan vise til en rundt 4500 år gammel jordbrukshistorie. Stølen Orrasete ble ryddet for omkring 4000 år siden.

 
Skipsuri - en gravrøys fra bronsealder (1800 f.Kr.-500 f.Kr.).

Fridtjof den frøknes saga, nedskrevet på 1300-tallet, legger store deler av handlingen til Leikanger. Fortellingen er en av de best kjente fornaldarsagaene; legendariske sagaer. Disse er imidlertid regnet for å være belagt på fjerne historiske hendelser. Der er faglige uenigheter om hvorvidt Fridtjof den frøknes saga har en historisk kjerne eller ikke. Kjerneområdet for sagaens handling finner sted i Leikanger.

Baldershagen er i Fridtjofs saga oppgitt å være kongsgården. Her utspiller mye av dramatikken seg som førte til at Fridtjof måtte flykte, og senere slo seg opp som konge i Ringerike. I dag kan det ses gravrøyser i Baldershagen og en av Norges høyeste bautaer.

Sognefjorden var en viktig fiskeplass der flere gårder hadde rettigheter til laksefiske med not. Foruten fiske var fjorden ferdsels- og handelsveg til Lærdal som hadde sitt eget marked, og Østlandet samt til Bergen og resten av Vestlandet.

Stølsdriften er en sesongbetont del av gårdsdriften. Bøndene hentet ressurser fra utmarka ved at feet beitet i fjellet om sommeren. Formålet med stølene var å bygge opp et økonomisk overskudd av melkeprodukter, kjøtt, ull og huder. For bøndene var fjellet helt opp til vår tid avgjørende for deres levevilkår. Jordbruk, fiske, fangst og jakt var viktige ressurser. Korn ble dyrket i innmarka. Utmarka ble brukt til beite og fôrinnsamling, og stølsdriften var av stor betydning for velstanden på gårdene. Stølsdrift i Leikanger ble avviklet fra rundt 1900 til 1950.

Utsikt fra Leikanger. Framnes der Fridtjof den frøkne bodde ses som nærmeste nes.