 |
Kulturmiljø: Lærdal og Borgund, Sogn og Fjordane |
|
Lærdal og Borgund er navnene på nedre og øvre del av dalen. Hele området må betegnes som rik på fornminner både nede i dalen og oppe på fjellet. Fornminnene består hovedsakelig av gravhauger, dyregraver og helleristninger. Lærdalsfjellet har mange og store områder med fangstgraver. Det mest kjente kulturminnet er Borgund stavkirke som ble oppført på 1200-tallet. Forøvrig har Lærdal og Borgund en svært rik muntlig fortellerkunst tilknyttet naturmytiske sagn og historiske hendelser som har holdt seg helt frem til vår tid. Sagnene forteller hovedsakelig om steder bebod av huldrene og om fredløse som søkte tilflukt i fjellet.
Kulturminnene vitner om flere tusen år med bruk og høsting av naturen fra ulike økologiske områder. Elveterrasser langs Lærdalselvi ble bosatt og dyrket, flatene nede ved elva og liene ble beitet, engene utenfor åkrene ble slått, og sidedalene ble brukt til stølsdrift og fjellet til jakt. I motsetning til andre byder langs Sognefjorden hadde Lærdal så mye dyrkbare arealer at dalen var en jordbruksbygd. Lærdal har i lange tider vært en viktig ferdselsveg mellom Vest- og Østlandet. Dette skyldes dalens beliggenhet i Midt-Norge og plassering ved enden av Sognefjorden. Fra Lærdal er det gode ferdselsmuligheter over fjellet til Hallingdal og Valdres. Filefjell var viktig da det bød på vinteråpen veg.
Foruten som ferdselsveg spilte fjellet en viktig rolle som møteplass mellom lærdøler, valdriser og hallinger. En viktig møteplass var Hallingskeidsane, et sted med røtter sannsynligvis tilbake til forhistorisk tid. Bygda har en forholdsvis stor tidsdybde. Tidligste arkeologiske materiale er en steinøks fra yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.) funnet på gården Eri. Arkeologiske utgravninger har avdekket over 100 ulike strukturer tilknyttet bosetning og jordbruk fra 2000 f.Kr. til 1000 e.Kr. Eldste bosetningsspor er 2400 år gamle funn av stolpehull på Ljøsne.
I Ljøsndalen ligger det tufter og helleristninger tilknyttet stølsdrift. Enkelte av disse kulturminnene er datert. I Fremre Ljøsndalen, 950 moh. ligger det en tuft fra bronsealder (1800–500 f.Kr). Stølsdriften er en sesongbetont del av gårdsdriften. Bøndene hentet ressurser fra utmarka ved at feet beitet i fjellet om sommeren. Formålet med stølene var å bygge opp et økonomisk overskudd av melkeprodukter, kjøtt, ull og huder. I tillegg til stølsdrift hentet bøndene store ressurser i fjellet ved jakt. De mange og store fangstanleggene viser at reinjakt spilte en stor økonomisk rolle. Det kjennes ingen andre sognebygder der reinjakt har hatt et så vidt omfang. Lærdalsfjellet rommer antagelig flere hundre fangstgraver. For lærdølene og borgynderne var dalen og fjellet helt opp til vår tid avgjørende for deres levevilkår. Jordbruk, laksfiske i Lærdalselvi, fangst og jakt var viktige ressurser. Korn ble dyrket i innmarka. Utmarka ble brukt til beite og fôrinnsamling, og stølsdriften var av stor betydning for velstanden på gårdene. Stølsdrift i Lærdal og Borgund ble avviklet fra rundt 1900 til 1950.
Den store forekomsten med sagn som finnes i Lærdal og Borgund gjør området speseilt. Sagnene er i hovedsak tilknyttet utmarken og er tilknyttet naturmytiske sagn med huldre, guder og troll, og historiske hendelser der en dømt morder rømte fra dommen og levde som fredløs i fjellene i flere år. Den mest kjente har er hallingdølen Eivind Gurigard. Fortellingene er som regel flere hundre år gamle, og i enkelte tilfeller antagelig over tusen år, og gjenspeiler både forhistorisk religion ved guder og troll, men også om huldrene. Troen på huldrene er en trosfroestilling som har overlevd frem til vår tid. Derfor har også huldrene gitt opphav til opplevde hendelser frem til i dag. Sagnene er tilknyttet spesielle naturformasjoner, bygninger, ruiner og historiske steder og gir en forklaring på hvordan de er oppstått og hva som har hendt her. Steder som peker seg ut er det forsteinete trollet Jutlamannen, Borgund stavkirke, Jørunnbotnen der jenta som ble bortført av huldrene levde, Eivindbui der en fredløs bodde og markedsplassen Hallingskeid.
Reinen har alltid spilt en viktig rolle i Lærdal, først som et rent jaktdyr og senere som husdyr. Tamreindrift ble påbegynt på 1800-tallet. I den anledning ble det fraktet tamrein til området og hyret inn samer til å gjete dem. Tamreinsdriften opphørte i 1950-årene. Fjellet spilte foruten støling, jakt og tamreinsdrift også en rolle som ferdselsveg til omliggende daler, og ikke minst som handelsveg hvor det ble fraktet levende bufe og varer. På stølene ble særlig storfe fetet opp på 1800-tallet for så å bli drevet over fjellet til Drammen og Oslo for salg. Lærdal var en viktig ferdselsåre. I tillegg passerte varer igjennom eller ble utvekslet. Lærdølene og brgynderne hadde et godt utgangspunkt for å kunne velge mellom markedene i Oslo-området eller Bergens-området. Lærdølene hadde også sitt eget marked som trakk folk fra hele sogneområdet. Det var vanlig at de indre jordrike områdene byttet jordbruksvarer mot fisk som kom fra kystområdene. På 1800-tallet ble det arbeidet med å gi Lærdalselvi et fastlagt løp, som igjen førte til at dalbunnen ble bosatt og dyrket. Flatene brukes i dag til bosetning og jordbruk.
|
|
|
Tips en venn
Skriv ut